EN SISTE HILSEN

Johnny Olsson tente seg en siste sigarett før han gikk ovenpå for å myrde sin kone. Han betraktet sin venstre hånd som holdt den lille lighteren. Stø og rolig. Jo, han hadde nervene under kontroll.

   Han satte seg ned i den gamle lenestolen ved vinduet. Det var hans stol, han hadde til og med betalt den selv. Mona hatet den, og hadde flere ganger prøvd å fjerne «det smakløse monstrumet», som hun kalte den. Johnny satte en bitter grimase. Mona hadde smak ja, det var sikkert.

   Hun hadde innredet hele huset, Hvert eneste rom, alle møblene, ja hver liten pyntegjenstand ned til minste detalj, alt var en del av henne, kvinnen som lå og sov oppe på soveværelset, kvinnen han skulle drepe.

    Hvor viktig hadde det ikke vært for ham med denne stolen! Den var blitt som et luftehull, en fot i dørsprekken som hindret at Mona smelte døren igjen og låste ham inne i et bur av hennes personlighet.

   Han lot blikket gli rundt i stuen. Maleriene … han husket den gangen hun viste ham et nytt hun hadde kjøpt – en eller annen italiener sto for smøreriet, og prisen hadde fått ham til å gape. Hun hadde spurt ham hva han syntes, med det lille nedlatende smilet, og for en gangs skyld sprakk det, han hadde kalt det «jævlig» eller noe slikt. Å, det sukkersøte smilet, honningstemmen! «Å nei, jeg glemte jo at du ikke forstår deg på slikt, vennen min».

   Den som kunne dratt til det vakre ansiktet, og fjernet det ironiske smilet som la seg som en stein i mellomgulvet! Men, som alltid, det han gjorde var å spille seg løs, krype som en kjøter. Johnny kjente hvordan kjevemusklene knøt seg. Han strakk på bena, slappet av i de anspente musklene og så ut vinduet mot den mørklagte hagen. Det var dødsstille i værelset, den eneste lyden var hans egne rolige hjerteslag som suste i tinningene. Han fokuserte blikket på sigarettrøken som sivet opp mot taket.

   Ja, han hatet henne. Han hatet den langsomme, lett snerrende stemmen, den påtrengende parfymen, måten hun likte å latterliggjøre ham på når de var ute blant folk, og han måtte le med for å vise de andre at det bare var en godmodig ekteskapelig spøk. Han hatet den skarpe tungen, som lekte med ham når de satt hjemme og voktet på hverandre, og hun visste at han bare måtte smile og bite det i seg. Hatet var der, men det var ikke nok, ikke nok til å myrde.

   Det var andre grunner. Pengene. Mona hadde pengene etter sin far, og hun hadde beholdt kontrollen. Han måtte tigge, og hun nøt det. Selvsagt tjente han penger selv, men forbruket ble for stort, og særlig etter at han møtte Elsa.

   Herregud, Elsa! Johnny måtte reise seg, og ta noen skritt bortover gulvet, Kanskje var han en naiv, halvgammel tosk som trodde på kjærlighetserklæringene hennes. Hvordan kunne hun elske en snart middelaldrende livstrett taper som han, hun som var så ubegripelig ung og uskyldig? Men han visste at det var slik det var. Elsa, med sin ungdom og sin appetitt på livet, hadde vekket ham og gjort ham hjelpeløst forelsket som en konfirmant.

   Elsa var også delvis grunnen til at vissheten om at Mona måtte dø slo ned i ham for første gang.

   Han kom hjem fra et besøk hos henne, en glemt sang på leppene og ungt blod i årene, og ble møtt av Mona på sitt verste. Hun hadde tatt et par glass, og ville kjenne ham sprelle under neglen. Da han ikke ville være med leken, ble hun hysterisk, og begynte å snakke om å nekte ham flere penger.

   Den kvelden var Johnny Olsson i tankene allerede en morder. Han begynte å planlegge. Intelligent hadde ha alltid vært, og han gikk til angrep på problemet med den samme iver som for mange år siden hadde fått en matematikklærer til å snakke om studier og stipender.

   Det måtte bli selvmord. En ulykke var for risikabelt og for mistenkelig. Den endelige ideen hadde kommet til ham en gang han så en sykehuspasient ble matet intravenøst, en tynn plastledning med flytende næring inn neseboret og ned gjennom spiserøret. Johnny smilte tilfreds. Han var stolt av planen, av arbeidet han hadde gjort, og av sikkerheten om at den var fullstendig vanntett.

   Han tenkte den igjennom for siste gang. Hånden fant plastrøret i jakkelommen, akkurat stort nok til at de nye sovepillene til Mona trillet igjennom, og langt nok til å lede dem helt ned i magesekken. Sovepillene var det han som hadde gitt henne, men det var ingenting mistenkelig med det. Hun hadde sovet dårlig i det siste, og intet var vel mer naturlig enn at han, hennes mann, skaffet noen piller for å hjelpe. Han hadde insistert på at hun brukte dem, og han visste at hun pleide å ta en eller to om kvelden.

   Problemet hadde selvsagt vært å få henne bevisstløs mens han helte pillene i henne. Det måtte være noe som ingen ville finne mistenkelig, og som ikke ville oppdages ved en eventuell obduksjon.

   Hemmeligheten var et bestemt punkt i nakken. Ved å klemme der, stanset man blodtilførselen til hjernen. Og pasienten ville svime av for kortere tid. Johnny hadde egentlig lest det, men han hadde eksperimentert på seg selv og visste at det virket. Ingenting kunne klikke. Han så på klokken. På denne tiden sov Mona tungt. Pillene var virkelig effektive.

   Det var en rolig, fattet og selvsikker Johnny Olsson som forlot stuen og gikk opp trappen mot soverommet i andre etasje. Det eneste som brøt stillheten var skoene mot det myke teppet. Han følte det som om sansene på en måte var blitt skjerpet, han «så» omgivelsene som for første gang. Det sorte mønsteret på tapetet sto i knivskarp kontrast til den grå bakgrunnsfargen. Da han gikk til høyre etter trappen, og fikk se den hvitlakkerte soveværelsesdøren, var det som den sto i relieff mot   veggen bak. Han gikk frem som på skinner. Døren var lukket slik den skulle være. Klinken føltes kald og glatt mot den tørre håndflaten. Han gikk inn i det mørke rommet. Og ble stående et øyeblikk for å venne øynene til forandringen.

   For å forsikre seg om at kona sov fast og tungt, sa han navnet hennes høyt et par ganger: «Mona, sover du?»

   Ekkoet av hans egen stemme som lød unaturlig høyt og metallisk inne i det lukkede rommet, hadde en ubehagelig, ekkel klang, slik som når man har sagt noe til en eller annen man er sikker på er der, og så, når det ikke kommer noe svar, snur seg og ser at man er alene. Johnny kjente et svakt ubehag i korsryggen, og flyttet litt på det ene benet.

   Han kunne skimte at Mona lå i den brede dobbeltsengen, dyna trukket tett oppunder haka, og det mørke håret mot den hvite hodeputa. Han ble stående. Noe var galt, et eller annet sted var det en liten detalj som ikke stemte. Plutselig gikk det opp for ham. Det var så unaturlig stille i værelset. Lyden av den sovendes regelmessige åndedrett …

   Johnny gikk fort bort til sengen og bøyde seg ned. Da hånden traff den kalde huden, hadde han allerede visst det i noen sekunder. Hans kone, Mona, kvinnen han hadde kommet for å drepe, var allerede død.

   Mannen som sto på gulvet i det mørke soveværelset med armen frosset i noe som så ut som en latterlig hilsen til den døde kvinnen, var en liten gutt. En liten gutt som i bittert hjelpeløst sinne kommer for å gjøre hærverk på den forhatte skolen, og ser at bygningen er revet. Det var en ufattelig, kvelende materie rundt ham som hindret hjernen og kroppen i å fungere. Tiden sto stille, og Johnny Olsson visste ikke om han hadde stått slik i flere minutter eller bare mellom to hjerteslag, da han endelig fikk samlet seg etter sjokket og begynte å få kontrollen over tankene. Han så det halvtømte pilleglasset på nattbordet. Hun måtte ha tatt en solid dose.

   Plutselig gikk den utrolige ironien i situasjonen opp for ham. Mona hadde tatt livet av seg så å si etter hans plan, og attpåtil samme dag! Han begynte å le, først bare noen skremte hikst fra de ennå sjokklammede stemmebåndene, men så sterkere og sterkere, nesten som om han ville at hun skulle høre ham i sin endeløse, bunnløse søvn. Herregud, hun hadde gjort jobben for ham, og bedre enn han noensinne kunne ha gjort det! Han lo så han ble svak og maktesløs, og måtte sette seg på sengen.

   Den plutselige lyden av de knirkende sengefjærene fikk vekket ham, og latteren stoppet brått og ble hengende i rommet som et avskrudd radioprogram. Nå måtte han tenke rolig og fornuftig, og ikke la seg bringe ut av fatning. Et usannsynlig hell hadde vært med ham, han hadde sluppet å gjøre seg til forbryter, og nå var det bare å gjøre det som enhver annen i hans situasjon ville ha gjort. Først og fremst få fatt i en lege.

   Han reiste seg og begynte å gå mot døren, da et eller annet svakt synsinntrykk fikk ham til å stanse. Det lå noe i vinduskarmen, et brev eller noe … Ja, selvsagt! Selvmorderens siste budskap, rettferdiggjørelsen av det hun hadde gjort!

   Han tok brevet i hånden. Det var sannelig ikke noen kort hilsen, det kjentes som flere ark. På forsiden Monas sirlige håndskrift: Til Johnny.

   Litt forbauset merket han en svak kribling idet han åpnet konvolutten og tok ut de tre-fire arkene. Han tente lyset og kikket lengselsfullt bort mot det lille barskapet på veggen. De pleide ta seg en liten om kvelden, og barskapet var blitt installert for ikke så lenge siden. Men det var noen ord på den første brevsiden som fikk ham til å glemme drinken, og han begynte å lese:

   «Kjære Johnny!

   Jeg lurer på hva du tenker og føler når du står der med dette brevet i hånden, og du har funnet meg i sengen. Jo, du er nok overrasket, tror jeg, men kanskje på en litt annen måte enn en annen ektemann i ditt sted? Rynker du pannen, skjønner du ikke hva jeg mener?»

   Johnny syntes plutselig det var som om han hørte stemmen hennes, den dvelende sikre, hånende stemmen når hun visste at hun hadde ham. Det ble med ett så kjølig i rommet.

   «Montro om ikke du føler en liten pirring bak i hjernen, en liten fantastisk mistanke, litt for utrolig … Å herregud, Johnny, så patetisk enkel og lett å gjennomskue som du alltid har vært! Om du bare visste hvordan jeg foraktet deg, med dine latterlige små følelser og dine latterlige små planer! Du trodde du hatet meg, du som aldri har visst hva hat var! Jeg kunne si deg noe om det å hate, Johnny, å hate en vek latterlig liten mark som med sin tomme hjerne prøver å planlegge å myrde!

   Jo, du trodde du var snedig, du trodde du var djevelsk utspekulert og så forsiktig at ingen kunne fatte den ringeste mistanke!

   En hvilken som helst idiot kunne se hva du gikk og tenkte, Johnny, det sto skrevet i hvert ansiktstrekk, hvert blikk du sendte.

   Jeg visste at du tenkte å drepe meg helt siden den kvelden du kom fra dette vesle ludderet ditt. Du trodde kanskje at jeg ikke visste det heller? Jeg visste hvor og når dere møttes, og jeg visste ti og med noe som du ikke visste! Ja, for hun har ikke fortalt deg at hun er gravid, ikke sant? Det er virkelig utrolig hva man kan få vite hvis man kan betale for seg. Ja, det er ironisk, Johnny, med denne tøyta klarte du det du aldri kunne få til her hjemme.

   Du synes kanskje det høres ut som jeg er sjalu? Nei, ikke sjalu, bare irritert over synet av det latterligste so finnes: En avdanket, halvgammel tosk som leker elsker.»

   Johnny måtte senke papirene og kjempe for å puste normalt. De djevelske ordene på arkene foran ham føltes som et knyttneveslag i solar plexus og gjorde ham matt og avmektig. Men det sto mer. Viljeløst leste han videre:

«Nei, det var ikke vanskelig å se at du drømte om å drepe meg. Helt sikker var jeg riktignok ikke før du kom med sovepillene. Tenk om du kunne sett deg selv! Du kunne like gjerne vært en bøddel som skulle servere det siste måltid.

   Ja, jeg visste alt om deg men du visste ingenting. Har det i det hele tatt falt deg inn å tenke på hvorfor jeg tømmer glasset med sovepiller? Du tror kanskje ikke jeg har noen grunn? Kanskje du innbiller deg at jeg er en slik patetisk selvforelsket føler som disse man leser om i bøker?

   Nei, du forstår det at jeg ville ikke la noen andre gjøre det jeg like gjerne kunne gjøre selv, verken du eller smertene som etset seg gjennom min egen kropp. Jeg har vært klar over kreften lenge men i det siste har det blitt uutholdelig. Legen gav meg en måned eller to. Det var smertene som gjorde at jeg trengte pillene dine Johnny, i dobbel forstand.

   Nå forstår du. Du begynner kanskje til og med å slappe av igjen, begynner å tenke på den lyse fremtiden, alt som plutselig ligger åpent. Jeg har jo ordnet det fint for deg, ikke sant? Hva skal du gjøre med alle pengene og friheten? Starte et nytt liv med en ny kvinne og ditt barn? Nei, du skjønner kanskje at jeg kunne ikke gi min egen morder, om enn mislykket, en slik fremtid. Jeg har tatt enkelte forholdsregler.

   Det ligger et brev på kontoret til min advokat, et brev som bare skal åpnes ved min død. Det er et nytt testamente, Johnny, et testamente som ikke bare gjør deg fullstendig arveløs, men som også henstiller til politiet å etterforske intensivt alle omstendigheter omkring mitt eventuelle dødsfall med en bestemt hovedmistenkt: deg.

   Brevet, tenker du? Jo, det ville nok vært et fint uskyldighetsbevis, hadde det ikke vært for at blekket er litt spesielt. Det vil nemlig forsvinne i løpet av noen timer etter at det er utsatt for lys. Jeg tror faktisk du er ille ute, Johnny, jeg håper det. Din kone»

   Johnny Olsson slapp brevet, og så arkene flagre ned på gulvet. Han følte ingenting, tenkte ingenting, bare gikk mekanisk bort til barskapet og satte whiskyflasken for munnen. Men det var noe galt med væsken som brant nedover halsen. Den smakte feil, en forunderlig bismak. Han rygget noen skritt bakover og gikk mot døren mens han desperat forsøkte å ignorere det som begynte å skje nede i magen. Mildt forundret så han den lille lappen som var festet på innsiden av døren. Ordene presset seg gjennom disen som begynte å legge seg fora øynene.

   «Ja, jeg kjenner deg, Johnny, du måtte ha et glass etter sjokket, ikke sant? Jeg krydret flasken litt for deg. Det er ensomt å dø, Johnny, kom etter!»

   Johnny skrek. Men de voldsomme magesmertene fikk ham til å brekke sammen, og det kom ikke en lyd over leppene hans.

(Novellen ble skrevet i 1978, innsendt til “Vi Menn” i 2018 og publisert i juni samme år).

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

Create a free website or blog at WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: